If you do nothing unexpected, nothing unexpected happens.

I dag var som en vanlig dag på skolen, morsom og lang. Men det som har vært litt hardt er at jeg føler meg ganske ofte sliten. Sliten i hodet og sliten av å tenke så mye, og oversette alt i hodet, og jobbe veldig hardt med faget og det å lære seg språket. Når ikke alt går som det skal, kommer en følelse som gir meg lyst til å bare dra fra alt, og bare gå tilbake til det normale "lette" livet.
Men nå begynner jeg å merke en oppgang med sårpket, og jeg forstår mer og mer, og det er veldig deilig å se at det bare går fort oppover. Men det som trekker meg ned igjen er når jeg ikke skjønner mye i timene, for i timene brukes helt nye og vanskelige ord som jeg ikke har hørt, og da er det opp til meg å skrive de ned og lære de. For når jeg prater med venner hører jeg de samme ordene hverdag, og de mest hverdagslige ordene blir repetert, men i timene er alt faglig, og det er vanskelig.
Da vi fikk tilbake kjemi prøven i går, som var veldig vanskelig, fikk mange 3, 4 og noen 2, her er grensen for å bestå 4, og karakterene er fra 1-7. Da jeg fikk tilbake prøven fikk jeg en 5, og ble kjempe glad, for det var litt morsomt at jeg som ikke en gang kan språket så godt og til og med er et år yngre fikk bedre enn de andre, men jeg studerte jo dagen før, så jeg tenkte at jeg bare hadde fått det til bra. Men etter jeg hadde skrøtet litt mer, så så jeg gjennom prøven med en vennine, og hun var den som sa det (i forhold til de andre vennene som bare gratulerte, men kanksje viste sannheten, for det var noe som  ikke stemte): Ja, denne prøven er ikke verdt en 5, haha, det var en gave fra læreren. Og da jeg så gjennom prøven skjønte jeg også at den prøven ikke var mer verdig enn en 2 eller 3, men men, jeg fikk det som gave av læreren som de sier, og nå står det jo i boken så det spiller ingen rolle.
Spiste lunsj hos en vennine kl 13.30, også da skolen sluttet kl 17.30 ventet jeg i 2 timer for de endelig kom for å hente meg, søster, og to andre venner som satt på. (var ikke alene denne gang) For det har seg sånn at her spiller ikke tid noen rolle, og det er ikke noe viktig å være presis, alt blir bare utsatt, og det ender som regel opp med at jeg blir stående igjen og vente. Men slik er jo bare kulturen, og får ikke gjort så mye med at un ratito (et øyeblikk) betyr 40 minutter.
Så da jeg kom hjem hadde det gått 6 timer siden jeg hadde spist, og det var vist heller ikke så unormalt.

Bare litt mindre enn tre månder igjen, så er det sommerferie! Det blir herlig det!

Savner dere alle der hjemme