Vertsfamilie!!

I går fikk jeg en venneførespørsel på facebook fra en gutt med et langt og spansk navn! Vi hadde ingen fellesvenner og jeg ante ikke hvem han var, så jeg godtok han ikke. Jeg som er så utålmodig og spent skjekker mailen min og afs.no hele tiden, for å se om det har skjedd noen oppdateringer om vertsfamilie eller noe sånt. Da jeg skjekket afs igår stod det "Dagens kommunikasjonsmidler (E-post, Facebook, MSN) fører til at noen vil oppleve å bli kontaktet direkte av vertsfamilien før de har mottatt informasjonen fra AFS."

Jeg tenkte med en gang på han gutten som la meg til. Jeg fant frem forespørselen og godtok. Og han var

fra Chile!! Haha, da har jo akkuratt det AFS sa, skjedd med meg! Så jeg sendte en mail og spurte hvem han var, og han svarte at de skulle være min vertsfamilie. (på spansk, thank god for google transelate) Gjett om jeg ble glad, det er jo til og med ikke så vanlig å få familie så tidlig.

Familien mottar forskjellige "søknader" eller mapper fra alle som skal utveksle. Der har utvekslingstudenten skrevet om selv selv, lagt ved bilder, og egentlig all informasjon en familie trenger å vite. Så får familien velge selv hvem de vil la bo hos seg for et år. Tanken på at de har sett gjennom min mappe og valgt akkuratt meg, gjør meg utrolig glad og takknemlig. Vertsfamilien får heller ikke penger fra AFS for å ha en student boende hos seg. Det betyr jo at familien virkleig vil ha deg der, istedenfor at det blir at slags hotell opphold. Å få familie er det jeg har gått rundt og ventet på lenge, og nå skjer det faktisk med meg, at jeg er en av de heldige som får familie så tidlig!

Jeg har kun kontaktet broren, og vet ingen ting om foreldrene enda, men det kommer sikkert til uka, der jeg får den ofesielle mailen hvor det står alt jeg trenger å vite om familien. De bor i Chillán, som er en by på 170 000 innbyggere og er omtrent like stor som Oslo. Byen ligger ca 400 km altså 5 timer sør fra hovedstaden, Santiago.

Det er ikke så lenge til jeg reiser, og jeg vet enda ikke helt hva jeg føler! Hva er det jeg har satt meg ut i? Alle sier det kommer til å være kjempe tøft og mange harde stunder, men jeg kjenner at jeg ikke gruer meg enda, bare gleder meg. Det blir sikkert mange forvirrende følelser mot avreisen, men føler jeg at det er bare noe som kommer til å skje. Jeg klarer ikke å sette meg den posisjonen at man skal reise bort fra alle man er glad i for et helt år. Men en ting er sikkert, alt har blitt mye mer ekte nå som jeg har fått familie. For da jeg så på bilder av Chillán, tenkte jeg at den butikken skal jeg kanskje gå forbi hverdag på vei til skolen, og akuratt der kommer jeg sikkert til å dra. Men jeg kan ikke gjøre annet enn å glede meg, for dette blir et år jeg kommer til å bære med meg resten av livet!