2 månder

Hei Hei!
Nå har jeg vært her i to månder. Det er ganske rart å tenke på, men sannheten er at jeg ikke tenker så mye.. enda. Hverdagen min har sin rutine, og jeg merker jeg er så konsentrert på å komme meg gjennom hver del av dagen, at jeg "ikke har tid" til å tenke på hva som egentlig skjer, og hvor jeg egentlig er. Tankene mine er fremdeles på norsk (kommer inn litt spansk her og der) men det er noe som fører til at jeg lever i min egen boble. Går gjennom dagens rutine med mine norske tanker, og ja, høres sikkert rart ut for dere, men for eksempel Emilie som også er utvekslingstudent her, føler akkuratt det samme. Vi har en boble som vi lever i, og i blant tenker jeg ikke en gang at jeg faktisk er i Chile, og skal bo her mye lenger. Det har nesten ikke gått helt opp for meg enda. Dette er liksom et liv som jeg skal leve her, mens mitt andre liv i Norge har blitt satt på pause, og plutselig kom jeg til noe helt nytt, og i blant kan det føles ut som et liv som ikke er ekte for meg, at dette er bare noe jeg gjør for nå, og skal gjøre mange månder til, også skal jeg komme tilbake til mitt virkelige liv og fortsette der. Vi får se hvordan ting utvikler seg, men jeg merker at det finnes visse ting, som store kulturforksjeller, og ordentlig integrering gjør denne boblen tynnere, og jeg blir mer og mer bevisst.
Men i hvertfall, det har gått to flotte månder her, og jeg kan ikke se forskjell på om det har gått fort eller sakte, for til tider går det som en snegle, og andre ganger raser det forbi. Jeg har fått bedre innblikk på alt, og klarer å se ting mye klarere. Nå har jeg forståelse for mye mer, og klare ikke å komme over hvor heldige vi er i Norge som "har bordet vårt dekket på" fra før av. Alt er lagt opp til at vi skal klare oss, alle  kan få en utdanning, og nesten alle har en sjangse til å lykkes. Slik er det ikke her, og i mine øyne virker det helt feil, men det er slik deres land er, og i tilleg til at Chile er det mest stabile landet i Sør-Amerika. Da kan jeg bare tenke meg hvordan det er i de andre landene.
Disse to måndene har jeg også lært utrolig mye av meg selv. På nivåer jeg ikke viste, og tankemåter jeg ikke har tenkt før. Disse to måndene har ikke vært noen dans på roser heller, jeg har hatt triste stunder der hvor ingen ting funker, men jeg har aldri angret. For de første måndene (eller hele året, ikke vet jeg) er en emosionell berg og dal bane, og en liten stund etter på, føler jeg meg helt topp.

I dag fikset vi sykkelene i huset, og jeg tok meg en tur rundt "nabolaget". Det er mer som et utrolig stort sted med hus overalt, og det var virkelig en herlig følelse å bare sykle alene til steder jeg ikke kjenner til, med musikken min, blomstrende trær og den varme vindene blåsende gjennom håret.
I kveld skal jeg og noen venner se Final Destination 5. Så traileren og den så heldigvis ikke såå ille ut, eller ikke sånn at jeg får problemer med å sovne.

Og just so you know: Stod bak en AFS-stand her om dagen der mange stander reklamerte for sitt byrå, universitet eller organisasjon, også måtte jeg reklamere for AFS og fortelle om utveklsingsopplevelsen. Da de ble spurt om de ville utveklse sa nærmest alle ja, men at de ikke hadde pengene til det. Tenk deg at bare det at de ikke har råd skal hindre dem fra å ta et livslærende år i utlandet. Så fortalte jeg at i Norge er det nesten gratis, for staten gir det er stort stipend. Og de kunne ikke tro sine egne ører, og spurte: Men hvorfor utveklser ikke alle sammen da? Hvis ikke det med penger er noe problem?
- Nei, si det.

          Mi casa, Mofasa